MODUS

Senter for middelaldermusikk

Bibliotek

Artister

Aktiviteter

Senteret

Notasjon - Formalisering av musikk i middelalderen

I middelalderen startet arbeidet med å formalisere musikken. Rundt leibålene ble det fortalt historier som gikk i arv, og musikken ble videreført på samme måte; lytteren måtte huske hva som ble sunget for at det skulle bli en hit.

Problemet med det å huske et stykke musikk, er jo det, at når det blir mange stykker å huske på. Dette kan være utfordrende for en hver, og i dag mener jeg at man har tilpasset musikken til hukommelsen ved å sette musikken inn i et standardformat der lengde, arrangement og andre virkemidler er ment å regulere opplevelsen av den. I middelalderen var det imidlertid lagt mer vekt på innholdet og viktigheten på videreføringen av dette. 

Først kom neumene

Dermed kom neumene på banen. Neumer er tegn for notering av enstemmig sang, særlig innen middelalderens kirkemusikk. De angav verken tonehøyde eller rytme, men kun melodibevegelsens retning. Neumene hadde nytte bare som støtte for dem som kunne melodien fra før. Disse ble gjerne kalt cheironome (av gresk: "for hånd"), da tegnene skulle etterligne korlederens håndbevegelser i angivelsen av det melodiske forløpet (cheironomi). Fra ca. 1000 ble neumer notert på linjer for å vise riktig tonehøyde og intervall; disse kaller vi diastematiske neumer. På 1200-tallet ble neumene avløst av koralnotasjon og mensuralnotasjon. (Mer om dette i andre artikler i biblioteket.) 

På følgende bilde kan du se notasjonen i utvikling. Første fra venstre i hver rute, ser du de tidligste neumene. Nummer to i hver rute viser notasjon som ble brukt i f.eks. Olavssekvensen (Lux Iluxis), som er det mest kjente funnet av noter i Norge. Til sist som nummer tre i rekken i hver rute, finner du den moderne versjonen av noter. Der er riktignok ingen direkte korrelasjon mellom de tre.

Olavssekvensen, også kalt Lux illuxit. Stykket ble sunget i messen på festen til ære av Olav den hellige (29. juli, "Olsok"). Håndskriftet stammer fra det 15. århundret, mens selve sekvensen kommer fra 1100‐tallet. Fragmentet er en del av Norges dokumentarv, den norske delen av UNESCOs Memory of the World-program. Les alt om dette fra Arkivverket her. 

 

Etterhvert blir det viktigere å angi tonehøyde, og i læreskriftet Musica enchiriadis (fra Wikipedia) i ca 850, er tonehøyder angitt i venstre marg, og danner altså en forløper til det vi i dag kaller for nøkler. Vi finner også spredte eksempler på bruk av en eller flere linjer, som det første bildet til venstre viser. 

 

Idéene med linjer og nøkler blir forenet når Guido d'Arezzo i ca 1025 lager et firelinjerssystem, der linjen for tonen c er farget gul, og linjen for tonen f er farget rød.

Med flere linjer kunne han angi flere definerte tonehøyder ved hjelp av posisjonene  og mellom linjen, samt over og under linjene. Dette forutsatte at man hadde et begrep om en trinnvis tonerekke, altså en skala. Og det hadde man i kirketoneartene, som allerede hadde vært i bruk i århundrer. Disse hadde igjen røtter i antikkens tetrakorder. I vår kultur hadde det utviklet seg en tradisjon for å dele oktaven inn i syv trinn. I andre kulturer finner vi andre oktavoppdelinger. Det som føles helt naturlig for oss, er altså et kulturelt fenomen. Disse syv tonene fikk navn etter alfabetet: a b c d e f g (en praksis som tilskrives Odo av Cluny på 900-tallet). A, b, c etc. betegnet "absolutte" tonehøyder. For å finne tonen a, brukte man stemmefløyter o.l.. Behovet for å ha en universelt definert kammertone var ikke påtrengende, så hvor høy en a var, kunne variere kraftig.

Guido, som var en stor musikkpedagog, er også kjent for å ha innført tonenavnene do-re-mi etc., som et hjelpemiddel til å lære å synge fra bladet.

Med innføring av linjer fikk neumene en mer firkantet form. Dette kalles firkantneumer/koralnotasjon/firkantnoter, som man utviklet videre til sammensatte former. I stedet for fargede linjer innførte man nøkler, som man plasserte på en av linjene, og dette ble opphavet til de nøklene vi bruker i dag.

Fra neumer til nåtidens notasjon

Firkant-neumer og moderne notasjon

En Alleluja notert med enkle firkantneumer:

... og her med sammensatte neumer:

Det samme med moderne notasjon:

De sammensatte neumene gir både det beste musikalske uttrykket og tar minst plass. Husk at pergamentet som notene ble skrevet på i middelalderen var meget kostbart. Her er en oversikt over de vanligste neumer sammenliknet med firkantnotasjon og moderne notasjon.

I den enstemte gregoriaske musikken var kombinasjonen av neumer, tekst og ledelse tilstrekkelig til at man ikke trengte et rytmisk symbolsystem. Men etterhvert utviklet musikken seg i retningen av stadig mer avansert flerstemmighet og en mer differensiert rytmikk. Man fikk et større behov for tegn som kunne uttrykke tidsrelasjoner og varighet. Utviklingen fram til det som i dag er standard notasjon var en gradvis prosess som varte helt fram til 1700-tallet.

Kilde: NRK skole og Jf. : www.terrymoran.5u.com/NotationDevelopment.htm

 

<<Trykk her for å gå tilbake til dit du kom fra sist