MODUS

Senter for middelaldermusikk

Bibliotek

Artister

Aktiviteter

Om Modus

Gregoriansk sang

Gregoriansk sang er kirkens musikk fra middelalderen. De enstemmige sangene synges på latin og nedtegnet med neumer på slutten av 800- tallet. Man mente lenge at pave Gregor den store (590-604) sto bak melodiene.

"Han som synger en jubilus bruker ingen ord, for jubilus er en gledens sang uten ord. Den er hjertets stemme som er oppløst i glede, som så langt det er mulig forsøker å uttrykke følelsene selv om meningen ikke alltid forstås" 

Augustin (354 - 430)

Gregoriansk sang er kirkens tradisjonelle Gudstjenestemusikk fra middelalderen. Denne enstemmige sangen til latinske tekster oppstod på 5-600-tallet, og hadde sin storhetstid rundt år 8-900. Man mente lenge at pave Gregor den store (pave 590-604) sto bak melodiene, men dette kan ikke stemme. En del av melodimaterialet har røtter tidligere enn ham, men mesteparten fant sin form langt senere. Den vakre illustrasjonen viser Gregor med en due på skulderen, der paven skriver noter ned på et papir. Tanken var at Den Hellige Ånd dikterte melodiene rett til ham. I dag må vi nok si at Gregors Ridderskap til  gregorianikken erhøyst symbolsk.

Gregorianske melodityper

Vi kan dele inn det gregorianske repertoaret inn i tre ulike"stiler":

  1. Syllabisk stil: hver stavelse i et ord har sin egen tone, som for eksempel i en hymne eller antifon. Eksempel: Ubi caritas
  2. Ornamentert stil: enkelte stavelser har to eller flere toner. Eksempel: Qui manducat.
  3. Melismatisk stil: det er fra fem til 20 toner per stavelse. Det er denne stilen vi refererer till sitatet fra Augustin om jubilus. Eksempel: Kyrie IV.

Neumer

I begynnelsen levde denne musikken i muntlig overlevering og sangerne kunne alt utenat. Men etter hvert som repertoaret vokste (en middels munk eller nonne måtte kunne mange hundre forskjellige melodier for å være med på tidebønner og messer gjennom et år) begynte man å skrive noen enkle tegn over tekstene for å skille de forskjellige melodiene fra hverandre. Disse tegnene kalles neumer, og du kan se et eksempel på dette på i en senere artikkel. Rundt i Europa var det mange forskjellige "alfabeter", noe du kan se en oversikt over på kartet i en senere artikkel)

Man kunne fremdeles melodiene utenat, for disse tegnene viser ikke hele melodien, for eksempel ikke hvor store sprangene er, for eksempel. Først på 12-1300 tallet kom kvadratskriften ibruk (se f. eks. "Qui manducat", side 16) og denne viser akkurat hvilke toner man skal synge. Denne notasjon brukes enda, som du vil se utover i denne boken. I enkelte utgivelser, som f. eks. Graduale triplex, fortrekker man nå å skrive neumer under kvadratskriften, slik at man kan lese tonehøydene ut fra kvadratnotene og samtidig få impulser til hvordan rytmikken skal være ut fra neumene.

Guido fra Arezzo og begynnelsen til kvadratnotasjonen

Guido fra Arezzo (cirka 995-1050) var en av de ledende musikkteoretikerne i middelalderen. Han plassene neumene innenforet fire-linjet notesystem. På denne måten ville han hjelpe sangerne til selv å lære nye sanger og huske dem etter hvert som det kom nytt repertoar. Det nye systemet gjorde at sangerne kunne synge rett fra bladet (Prima vista sang).

Guido fortelleri et brev til munken Michael om sitt møte med pave Johannes XIX:

"Han hadde hørt om det ry vår skole hadde, og han undret seg storligen over hvorledes gutter ved hjelp av antifonaret kunne synge salmer som de slett ikke kjente fra før og han inviterte meg til å komme til Rom. Jeg reiste derfor dit, og paven, som ble svært glad da jeg kom, snakket lenge med meg og spurte meg ut om sakene. Etter gjentatte ganger å ha sett igjennom antifonaret som om det skulle være et vidundermiddel, og etter å ha grublet over de regler som var knyttet til bruken av det, ville han ikke slippe emnet eller forlate sin stol før han hadde fått tilfredstilt sitt ønske om selv å synge en melodi som han på forhånd ikke kjente, og således opplevde han personlig at det han ikke hadde villet tro at andre kunne klare, det var nå skjedd for ham... "

Guido laget en skala som inneholder de seks første av dur-skalaens åtte toner. De fikk navnene ut, re, mi, fa, sol, la, som var de første bokstavene i de ulike verseradene i antifonen Ut queantlaxis. Etterhvert kom også tonen si med (det vil si tonen nærmest under grunntonen).

Guidos system var starten på utviklingen av kvadratnotene. Selv om sangerne ennå ikke kunne lese den eksakte tonehøyden, kunne de nå vite hvilken avstand det var mellom de ulike tonene. Først med kvadratnotene ble nøkler innført, som angir hel- og halvtonetrinn.

Siden neumene førstog fremst var et hjelpemiddel for sangerne til å huske sanger som de allerede kunne, erdet umulig for oss idag å vite nøyaktig hvordan de ble fremført. Det finnes mange teorierom hvordan neumene skal tolkes. En rekke innspillinger fra vår tid viser hvor ulikt synet er på hvordan gregoriansk sang skal fremføres. Vi kan derfor aldri med sikkerhet hevde at én praksis er merriktig enn en annen.

Messer og tidebønner

I klostre og katedraler feiret man to hovedtyper gudstjenester: messer og tidebønner. Messen er den store gudstjenesten med nattverd som vi feirer om søndagen. Middelalderens gudstjenesteordning var ikke så veldig annerledes, oppbygningen var den samme som vi har, men den gamle messen varlengre, og det var særlig nattverdliturgien som var rikere. Hvis du går til messei en katolsk kirke, merker du dette, de har beholdt mer av middelalderens liturgi.

I tidebønnene er det lesning og sang av bibeltekster som er viktigst. I klostrene sang de 7 tidebønner hver dag, den første sang de sent på natten før soloppgang, (matutin) og den siste rett før man la seg (kompletorium). En tidebønn består av en innledning, en felles salme, sang av salmer fra det gamle testamentet, en tekstlesning, bønner og en avslutning. Inoen av tidebønnene synger man dessuten en lovsang fra det nye testamentet. (Laudes: Sakaijas lovsang (Luk l, 68-79), Vesper: Marias Lovsang (Luk. l, 46-56), Completorium; Simeons lovsang (Luk. 2, 29-32))

Musikkteori

I vår tid regner vi gjeme med to "tonekjønn"; dur og moll. Durer glad og moll er trist, sier man gjeme, litt lettvint, kanskje. Middelalderens musikk var mye rikere enn dette, man hadde hele åtte forskjellige måter (Modus ) til å organisere skalaer på ut fra hele og halve trinn. Tidligere brukte man greske navn på disse skalaene, eller kirketonarter; dorisk, frygisk osv. Nyere forskning har vist at de greske skalaene med disse navnene var helt annerledes bygd opp, og for å unngå sammenblanding betegnes nå kirketoneartene bare med et tall; I, Il, IV Modus osv. 

Detalj av illustrasjon frå det 10. århundre som viser Pave Gregor med due (Fra Tréves, Stadtbibliotheke.)

Log 2. toneart har d som grunntone. Dominant (eller resitasjonstone) er a i første toneart og f i annen. Melodiomfanget er gjerne ikke større enn en oktav. I første toneart går det fra d (grunntonen) til d, men i andre fra a (under grunntonen!) til a over. På skjemaet De 8 toneartene ser du en oppstilling av alle de 8 tonartene: Tegnet ytterst til venstre er en c-nøkkel, som viser at på den linjen som c-en omslutter, ligger tonen c.

Lær om de 8 toneartene her

Forskjellige stemninger

En Modus er bygget opp forskjellig med halve og hele trinn, og dominantene har forskjellig avstand til grunntonene. Dette gir de forskjellige tonearters karakter. Sangen utfolder seg i et spenn der man skal arbeide seg opp fra grunntonen (som så å si alle sangene begynner på, og som absolutt alle slutter på!) og opp til dominanten. Så svever man rundt den, har kanskje noen bøyninger nedover mellom frasene, og noen svev oppover på andre steder, før man forsiktig daler ned til grunntonen igjen.

Toneartene har også forskjellig psykologisk uttrykk, noe som ofte gjenspeiler tekstens innhold. Tradisjonelt betraktes 1 modus som sterk, 2 modus som melankolsk, den 4 modus som ustadig, den 5 modus  som beskjeden, den 7 modus som jublende osv. Typisk er historien om munken som ble spurt om hvordan det sto til: "Nei, i dag er jeg langt inne i 2. modus", svarte han sørgmodig.

Men toneartene / Modi har også små melodiformler som kjennetegn, og forskjellige måter å bevege seg på mellom kjernetonene i skalaen. Disse tingene blir man kjent med ettersom man kommer inn i det gregorianske repertoaret, lærer seg sanger utenat, og etter hvert sammenligner sanger i samme toneart. En sanglærer sa engang:: -"Gregoriansk sang kan du lære på en ettermiddag, men du blir ikke utlært selv etter et langt liv". Man kan lære teorien om tonearter og om hvordan man tolker tegnene fort, men virkelig innsikt kommer først når man kan et større repertoar utenat og kan sette de enkelte sanser inn i en sammenheng som bare vokser og vokser.

St. Gall-manuskriptet

I middelalderen begynte man å notere de gregorianske sangene med noen tegn som kalles neumer. Dette var før notene - slik vi kjenner dem idag - var blitt oppfunnet. For oss er der vanskelig å lese neumene, siden manuskriper fra ulike land eller områder er skrevet med forskjellige tegn og siden de ikke angir tonehøyde. Vi har manuskripter fra Italia- Frankrike, England, Sveits, Tyskland og Spani; alle med forskjellige neumer. Ja, selv fra ett kloster til et annet, i det samme landet, kan neumene være forskjellige. Det er også viktig å huske at det som er et land i dag, ikke nødvendigvis var et land i middelalderen. Men, én ting er felles for alle manuskriptene, nemlig det latinske språket.

kart neumer

Neume-områdene. Fra The musical notation of Latin liturgical Chants, Solesmes, 1991.

Neumene ble brukt for at munkene og nonnene skulle greie å huske sangene. Før neumene, måtte de lære sangene kun ved hjelp av øret. Fra 900-tallet begynte munker mange steder rundt omkring i Europa å skrive neumer rett over den latinske teksten, slik at de kunne huske rytmen og om melodien skulle gå opp eller ned itonehøyde.

Et av de eldste manuskriptene vi kjenner heter St. Gall-manuskriptet. Det ble nedskrevet tidlig på 900-tallet, i et områdei Sveits. Her lå det et stort og berømt kloster. St. Gall-manuskriptet er av stor betydning for vårt kjennskap til gregoriansk sang idag. Vi skal se nærmere på noen av de mest kjente tegnene fra St. Gall-manuskriptet.

eksempel neumer

Eksempel på neumer. Fra manuscrits de Chant, Solesmes 1988

Ulike typer neumer

Neumene viser hvordan melodien beveger seg. De er skrevet i det åpne rommet over teksten, eller in campo aperto, som det heter på latin. Siden det ikke finnes noen notelinjer får vi ikke vite de eksakte tonehøydene.

Når vi synger en melodi, kan vi gå opp, ned, eller gjenta samme tone. Neumene ble laget for å vise disse bevegelsene, om en melodi går opp, ned, eller bortover i samme høyde. Men, de sier ikke hvor mye vi skal gå opp eller ned! 

Noen neumer kaller vi enkelttone-neumer. Det betyr at de har bare én tone for hver stavelse. Andre neumer kaller vi flertone-neumer, eller gruppeneumer, og det vil si at det går flere toner på en stavelse. Flertoneneumene kan bevege seg både opp og ned i tonehøyde. Vi kan derfor dele dem inn i to grupper: de som beveger seg oppover, og de som beveger seg nedover. 

 

rytmiske tegn

 

Rytmiske tegn

Av og til kan vi finne tilleggstegn til neumene. Disse gir oss mer informasjon om hvordan vi skal synge melodien. Det er viktig å huske at utgangspunktet for betoningen i de gregorianske sangene alltid er den naturlige rytmen i den latinske teksten. Det er språket som bestemmer hvor trykket skal være. Melodien skal understreke den naturlige rytmen i ordene.

I St. Gall-manuskriptet finnes det spesielle tegn som klargjør dette ytterligere. Episema er et lite tegn (en strek) på neumen som angir hvor betoningen skal ligge. En episema kan settes på nesten alle neumene for å få frem en betoning.

En neume med en episema kaller vi ikke-flytende (det vil si langsom). Vi skiller mellom to typer rytmiske uttrykk: flytende og ikke-flytende (langsom).

For å skille mellom flytende og ikke-flytende tegn, kan vi tenke oss hvor lang tid det tar å skrive de to tegnene kvadrat pes og rund pes. Vi vil snart merke at det tar lengre tid å tegne en rund pes (en myk bevegelse) enn en firkantet pes (en hard bevegelse).

Ved å tilføye neumene bokstaver eller små tegn (episem), kan vi forlenge eller forkorte noteverdien på neumene.

virga med episem

I flertoneneumer kan en episem peke ut en viktig tone som skal synges langsommere.

 pes

Vi kan finne episem på de fleste neumer. Av og til finner vi også bokstaver på neumene. Der var en berømt munk i St. Gall, Notker Balbulus (cirka 840-912), som fant på å bruke bokstaver til neumene for å angi mer eksakt hvordan sangene skulle synges. Blant annetbrukte han bokstaver som: 

episem

Disse tegnene gir informasjon om artikulasjon (uttale) og rytme. De hjelper oss også å finne ut om hvordan melodien går, selv om vi aldri kan være helt  sikre når vi tolker neumene med tilleggstegn.

Spesielle neumer

Quilisma er et tegn med fasong som en bølge: Quilisma(to toner oppover). Den første tonen synges på en måte som fremhever den andre tonen. Den er hurtig og har et flyktig preg. Quillisma har på grunn av sin spesielle form gitt opphav til mange spekulasjoner om hvordan den skulle fremføres. Den ble i middelalderen blant annet sunget med en lett vibrasjon.

Oriscus er et tegn som oftest står sammen med en annen neume. Oriscus angir en gjennomgangstone uten betoning. Den utgjør en del av andre neumer som Salicus: salicus (tre toner oppover). Oriscus er i midten av tegnet og angir en hurtig tone som leder til, og understreker tonen etter. Pes quassus: pes quassus (to toner oppover). Oriscus forteller at den første tonen skal synges hurtigere enn den andre.

Likvesens er spesialtegn som kan tilføyes på neumene og som egentlig betyr flytende. De forteller at sangeren må være særlig oppmerksom på hvordan teksten skal uttales. Likvesens blir ofte brukt på konsonanter. Sangeren skal da få teksten til å flyte så lett og uanstrengt som mulig. Overgangen til neste stavelse skal gjøres klangfull og smidig.

Transponering anbefales!

Når vi innenfor gregoriansk sang bruker notenavn og snakker om tonehøyder, er ikke disse ment bokstavelig, bare relativt. Når man skal fremføre en sang finner man alltid den tonehøyden som ligger best for stemmene som skal synge, og transponerer sangen akkurat dit man vil. Det sies at stemmegaffelen ikke ble oppfunnet før i slutten av middelalderen; så her står vi helt fritt! Ofte vil man komme godt ut hvis dominanten ligger rundt a-B-h, men dette er ingen regel uten unntak. 

Gregoriansk sang på norsk?

Du finner en tidebønn i noteseksjonen av biblioteket vårt. nemlig kompletoriet. Du ser fort at teksten ikke er på latin, men på norsk. Og hvis en skal bruke gregoriansk sang i gudstjenester i Norge for en vanlig menighet, synes nok de fleste at latin virker fremmed. Man skal legge sine bønner og tanker i tekstene, og da må man forstå teksten og kunne følge med i den, vil nok de fleste mene. Men, går det an å oversette denne musikken til norsk? 

Tekst og musikk

Den gregorianske sangen er i utgangspunktet veldig enkel: Man ville si frem en hellig tekst i et stort rom med etterklang, og valgte en tonehøyde å synge teksten i. Så laget man en innledningsbøyning opp til tonen, og et ettersleng ned fra tonen, samt en liten hvilebøyning midt i den lange resitasjonetonen. Og vips, så hadde man en formel man kunne si frem en hvilken som helst tekst på. Etter hvert fant man på 8 forskjellige slike formler, med forskjellig fordeling av hele og halve tonetrinn i bøyningene, og disse ble endelig standardisert i de 8 kirketoneartene de åtte modi. (Entall-modus betyr: skalaens oppbyggning.)

Det er altså teksten som lager musikken. Latinsk tekst består av en uregelmessig veksling mellom tunge og lette stavelser, og tonene forlenges litt på de tunge stavelsene i teksten.

Ordene har gjeme trýkket på nest siste stavelse, og avslutningsbøyningene er laget ut fra dette. Hvis man vil synge på norsk, er det to veier å gå: 1) Man tilpasser den norske teksten slik at melodien klinger akkurat likt som originalen; med samme antall toner og fordeling av tunge og lette stavelser. 2) Man bruker den norske bibelteksten som den er, og "lager" en ny gregoriansk melodi med aksenter, melodiske buer, og form så lik originalen som mulig.

Jeg mener det er mange grunner for å gå fram på den siste måten. Ettersom teksten var utgangspunktet da de opprinnelige melodiene til latinsk tekst ble skapt, bør den også være det når man vil synge på norsk. Det gjelder å bringe fram en tekst så godt som mulig! Da skal det godt gjøres at alt klaffer med antall ord, stavelser og aksenter når de nye ordene skal settes til.

For å få det til å gå opp, må man ofte "vri" til teksten og lage uheldige konstruksjoner, og da blir gjerne teksten dårlig eller unaturlig. Dette er noen av grunnene til at man i arbeidet med Norsk kantoribok, bind III og IV, valgte å "skape" nye melodier til de norske tekstene, i stedet for å tilpasse teksten til de gamle melodiene, tone for tone. Og mesteparten av melodiene i kompletoriet i noteseksjonen vår (biblioteket), er hentet fra NoKa III.

Norsk gregoriansk sang i middelalderen?

Bak i Norsk salmebok er det en del melodier som kommer "fra middelalderen", som det står over notene. De fleste av disse er egentlig nyere melodier, skapt på den måten beskrevet ovenfor. Men kildene og ånden man har forsøkt å legge i melodiene er absolutt fra denne tiden. Men, over nr. 949 står det "Fra Olavsmusikken". Finnes det et eget, norsk repertoar fra denne tiden, som er knyttet til Olavsdyrkelsen i Nidaros?

Det er opplagt at man har sunget gregoriansk musikk i Nidaros på 12- og 1300-tallet. Kontakten mellom denne byen og resten av Europa var stor, og musikkstilen i Nidaros var ikke veldig forskjellig fra stilen ellers på kontinentet. Erkebiskop Eystein i Nidaros (1157-88) fikk sin utdannelse ved St. Victor-klosteret i Paris, og det gjorde også hans tre neste etterfølgere på bispestolen! I Paris opplevde de gregoriansk sang av høy klasse; inntrykk som de tok med seg til Norge. Gudstjenestemusikken i Nidaros må ha stått på et høyt nivå, noe Olavssekvensen Lux Illuxit Laetabunda vitner om. Mange mener det er Eystein selv som har komponert den. Choeur Gregorien de Paris har sunget den inn på CD-en med samme navn.

Rekonstruksjoner

Bortsett fra denne melodien er det dessverre svært lite av musikken fra Nidaros som er bevart. Vi har den lille melodien på NoS 949, men den har nok opprinnelig vært sunget til en annen tekst. Men, man kjenner godt til hvilke tekster som ble brukt, og de siste årene har det vært gjort noen forskningsarbeider for å rekonstruere melodiene. Man kjenner stilen, man kjenner de musikalske formene, man kjenner i enkelte tilfeller til og med hvilken av kirketoneartene som ble brukt til den og den spesielle sangen. Slike rekonstruerte melodier kan man høre på Schola St. Sunnivas plater Fingergullmesse og Rex Olavus.

 

Vanlige ord og uttrykk brukt i forbindelse med gregoriansk sang

Antiphona - Antfon

1) Omkved i en vekselsang. 2) Omkved som innleder og avslutter en bibelsk salme. 3) Et frittstående sunget vers.

Antifonal sang

Vekselsang mellom to kor, eller solist og kor.

Antiphonale

En bok med melodiene til tidebønnene.

B.M.V - Beata Maria Virginis

Den velsignede jomfru Maria.

Brevarium

Bok som inneholder tidebønnene.

Canticum

Bibelske salmer som ikke er hentet fra salmenes bok, men fra: a) et annet skriftsted i det gamle testamenetet, b) det nye testamentet, C) de apokryfe bøker.

Capitulum

Kort skriflesning.

Commune

Felles repertoar sunget på festdager for de hellige; apostlene.

Doxologi

Lovprisning som avslutter bl.a. de bibelske salmene: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Gloria Patri, et Filio, et Spiritu i Sancto. Sicut erat in  principio, et nunc, et semper, et in sæcula sæculorum, arnen.

Euouae

Vokalene i de siste ordene av doksologien: saeculorum arnen. Notene over disse vokalene er skrevet ned etter hver antifoni Antiphonale og angir den  medlodiske endelsen differentia til salmetonene som hører sammen med antifonen.

Episema

Horisontal strek over eller under neumen, betegner en rytmisk forlengelse av tonen.

Finalis

Grunntonen. Normalt den siste tonen i en antifon.

Flexa

En tone eller en ters under resitasjonstonen der salmeverset er så langt at det naturlig deles i tre deler.

Graduale

1) En bok med sangene til messen.

2) Korsang sunget etter første lesning imessen.

Hymnarium

Bok med hymner brukt i tidebønner.

Custos

Et tegn på enden av linjen som angir høyden på den første noten på neste linje.

Lectio

Skriftlesing fra bibelen.

Liquescens - flytende tone

En forminsket neume som angir tonene halv-vokalene (l, m, n etc) skal synges på.

Mediatio

Kadens i første halv-vers av salmetonen. Hver modus har sin mediant.

Melisme

Lengre tonerekke sunget på en vokal ,eks avsluttingen i halleluj-a

Missale

Tekstene til messen. Sml. Graduale.

Neumer

Et tegnsystem som angir rytmen og bare omtrentlige intervaller i melodiene. Ordet brukes også litt feilaktig om de senere kvadratnoter som eksakt tonehøyde.

Octoechos

Systemet med de 8 toneartene som blir brukt for å klassifikere de gregorianske medlodiene.

Ordinarium

Messens og tidebønnenes faste ledd som Kyrie, Gloria etc.

Proprium de Tempore

Lesning, bønner og sanger som skifter med kirkeårets søndager, fester og tider.

Salmetone

Formler til å resitere de bibelske salmene. Det finnes 8 salmetoner, men hver av dem kan ha flere avslutninger (jfr: euouae).

Psalmodi in directum

En salme sunget uten antifon.

Proprium de sanctis

Helgenfestenes lesninger, bønner og sanger.

Psalterium

En bok som inneholder de bibelske salmer og antifoner.

Reperkusjon

Gjentakelse av toner med samme tonehøyde.

Responsorial sang

Vekselsang mellom solist(er) og kor.

Responsorium breve

Svarsalme, kort vekselsang, f.eks. i vesper og laudes.

Responsorium prolirum

En lengre vekselsang i Vigilen.

Tenor

Resitasjonsnoten i de bibelske salmer. Vanligvis den dominerende tonehøyden i de andre gregorianske formene.

Versikel

"Lite vers", kort vekselsang.

Versus

Et vers, i motsetning til antifonen. Den delen som vanligvis blir sunget av en solist eller et mindre kor, f.eks. Introitus.

 

De 8 toneartene

Notasjon av gregorianske melodier

Noter: Kveldsbøn

 

Litteraturliste

Ekenberg,Anders: "Den gregorianska sången", Gehrmans musikforlag 1998, ISBN 917748 406 "Det første året med gregoriansk sang" Tapir 1996. ISBN 82-519-1225-3

Norsk kantori-bok III, Verbum 1998. ISBN 82 543 0745 8

CD-liste:
Lux Illuxit Laetabunda, Kirkelig kulturverksted 1989, Fxcd 80.

Christus Rex,jade 1996, 74321-39649-2. (Medbarnekor!)

Schola Sanctae Sunnivae: "Fingergullofficiet", Fxd 179

Schola Sanctae Sunnivae: "Rex Olavus", Fxcd227

Dessuten kassetter og CD-erutgitt av Solesmes-klosteret i Loire, Frankrike

Forfattere

Gro Siri Ognøy Johansen er utdannet som sanger og pedagog ved Rogaland musikkonservatorium. Hun har diplomeksamen i gregoriansk sang fra Conservatorie National de Musique de Paris, der hun studerte fra 1995-1997. I 1998 stiftet hun Modus: senter for middelaldermusikk i Oslo, som arrangerer og holder kurs i middelaldermusikk og arrangerer konserter.  

Henrik Ødegaard (f. 1955) er utdannet faglæreri musikk og kristendom, organist og komponist (diplomeksamen Norges Musikkhøgskole 1990). Han har også studert gregoriansk korledelse ved Musikkonservatoriet i Paris, og har undervisningserfaring fra grunnskole, høgskole og musikkskole. Ødegaard har siden 1982 arbeidet som kantor i Sauherad kommune i Telemark. Her leder han bl. a. Sauherad og Nes Kantori, som de siste årene har arbeidet mye med  gregorianske tidebønner på norsk. Ødegaard har i mange av sine komposisjoner brukt gregoriansk materiale og resitativiske former beslektet med middelalderens kirkemusikk. Han arbeider også mye med norsk folkemusikk, både som arrangør og komponist.

 


<<Trykk her for å gå tilbake til dit du kom fra sist

Aktivitetsdato: 01.11.2029 00:00:00 - Publisert: 01.11.2021 00:00:00 (publiseringsdato er veiledende når aktivitetsdato er fraværende)